På Vetsentrum har vi egen blodbank, og nå har vi et prekært behov for flere BLODDONORER. Blod kan ikke lages, det må gis – Kanskje din hund kan bidra med å redde liv?

Vi er helt overbeviste om at de fleste som driver med adopsjon og import av gatehunder gjør dette i aller beste mening. Vår påstand er imidlertid at dette er en fullstendig misforstått empati.

Av veterinærer Helene Seljenes Dalum og Alf Seljenes Dalum i nordnorskdebatt.no

Det er en rolig maikveld på et lokalt legevaktkontor utenfor Tromsø. Legen er akkurat ferdig med siste pasient på ventelisten, og ser frem til en rolig kveld. Idet han setter seg med en kaffekopp og åpner dagens journaler hører han tydelig oppskjørtede mennesker på venterommet. En stresset sykepleier kommer inn og sier at det har kommet inn et barn med kramper og lammelser, og som hiver etter pusten og er helt panisk. Det er akutt.

Barnet som kommer inn er en 5 år gammel gutt. Han har hatt feber noen dager, diarè og hodepine, men det går influensa på skolen, så moren har ikke tenkt noe mer over det. Nå er hun bekymret, fordi gutten hennes har blitt mer og mer utagerende, får ikke til å svelge, og denne kvelden har han også begynt å hallusinere. Gutten ser skikkelser på rommet sitt, snakker med folk og vesen som ikke er der, og han sikler noe voldsomt. Legen ser at den blå t-skjorten er helt våt på brystet.

Legen skjønner raskt at dette ikke er en ordinær influensa. Gutten er vanskelig å få kontakt med, og han reagerer med panikk når viften på legekontoret blåser vind i ansiktet hans. Legen får ikke undersøkt pasienten skikkelig, og sender 5-åringen med ambulanse til UNN for videre undersøkelser og behandling. Legen fikk et stygt kloremerke når han forsøkte å ta temperaturen i øret til guttungen.

Noen dager etter får legen på det lokale legekontoret en telefon fra UNN. Det er påvist rabiesinfeksjon på den 5 år gamle gutten, som døde natten etter ankomst til sykehuset. Legen skjønner umiddelbart at det er fare for både hans eget liv, og alle andre som har vært i kontakt med gutten. Det erklæres «unntakstilstand» i helse-Norge. Hvordan kunne dette skje?

Det er sikkert mange som tenker akkurat det. «Vi har jo ikke rabies i Norge», «Hvor skulle liksom det komme fra?», «Det skjer ikke meg». Vi har hørt alle disse variantene. Scenariet over er en helt reell mulighet for hvordan rabies påvises i Norge første gang. Og det er bare et tidsspørsmål før det skjer. Med den økende importen av gatehunder, spesielt fra Øst-Europa, og også fra land utenfor Europa (Russland, Tyrkia, Thailand, Marokko) er dette en tikkende bombe. Vi vil i alle fall ikke at vårt barn skal smittes av rabies. Kunne du levd med at din hund førte til at folk døde?

Misforstått empati

La oss understreke følgende; Vi er helt overbeviste om at de fleste som driver med adopsjon og import av gatehunder gjør dette i aller beste mening. Vår påstand er imidlertid at dette er en fullstendig misforstått empati, samtidig som det utgjør en særs stor trussel mot både folke- og dyrehelse. Det er en risiko for nabohunden, for deg selv, for din familie og ikke minst for dine barn. Mennesker under 15 år blir hyppigst smittet av rabies. Barn er av natur nysgjerrige og utforskende, og er gjerne glad i dyr.

Femåringen som døde av rabies i Tromsø var som femåringer flest. Hvordan kunne han bli smittet av rabies? Naboen hans hadde fått en hund fra Marokko, som de adopterte fra et hundeshelter i Marokko når de var på ferie for to måneder siden. Hunden virket frisk når de fikk den til Norge. Alle papirer var tilsynelatende i orden, og den hadde et pass der det sto at den var vaksinert mot rabies, og at det var tatt en blodprøve for å sjekke at den hadde tilstrekkelig beskyttelse mot rabiessmitte. Hunden kom til Norge ca. 6 måneder etter at de hilste på hunden første gang i Marokko. Det skulle vise seg at akkurat denne hunden var bærer av det dødelige viruset. Undersøkelser som ble gjort i etterkant viste at hunden ikke hadde god nok beskyttelse mot rabies. Hunden hadde oppført seg rart i det siste, og begynte å bli aggressiv rundt lekene sine og maten sin, før den til slutt hadde blitt mer og mer aggressiv, og kommet seg løs en kveld og bitt nabogutten.

Nabogutten var femåringen som kom inn på legevakta over. Gutten fikk et ubetydelig sår, egentlig – bare en liten rift på hånda, som så vidt blødde litt. Det er nok for å overføre rabiessmitte mellom dyr og mennesker. Smittekilden til femåringen ble ikke funnet før etter lengre tid. Det tok lang tid før noen tenkte på guttens nærmeste nabo; gatehunden fra Marokko.

Rabies er allerede et velkjent problem i mange land

I 2015 ble det bekreftet elleve tilfeller av rabies hos hund i Hviterussland, to i Frankrike, 36 i Moldovia, 13 i Polen, to i Romania, 180 i Tyrkia og 307 i Ukraina. I Russland var det 807 påvisninger av rabies i 2015. Antall bekreftede tilfeller på katt var henholdsvis sju, null, 22, fire, fire, 30 og 412. Det er all grunn til å tro at dette er et beskjedent estimat og at underrapporteringen er stor. Det sier seg selv at risikoen for å dra med seg mer enn en søt hund er tilstede ved import av gatehunder fra utlandet.

Vi skjønner tanken bak. Det er prisverdig og lett å forstå at man har empati for disse dyrene, og at man vil gjøre alt i sin makt for å hjelpe. Det er likevel viktig å være klar over at det kan få svært alvorlige følger ved slik import. Dersom vi får rabies til Norge vil det fort kunne spre seg både blant husdyra våre, men også blant ville dyr og til mennesker. En løs hund kan rekke over store avstander på kort tid, og være i kontakt med mange dyr og mennesker før man i det hele tatt vet at den har rabiessmitte. I tillegg kan de være symptomfrie i inntil 6 måneder etter rabiessmitte, og en tilsynelatende frisk hund som importeres kan utvikle symptomer lenge etter ankomst til Norge.

Det er dessverre også mye penger og profitt på gatehunder. Det finnes store kriminelle nettverk som produserer valper og såkalte «gatehunder», og som selges/adopteres bort med den forklaringen av at de er «født på gata». I de store hundekennelene går ofte ukastrerte hunner og hanner sammen og formerer seg fritt, og opprettholder produksjonen. Ofte må man betale en liten sum for adopsjonen, men dette omtales som regel som et «frivillig, veldedig bidrag». Og nordmenn er lett å få på kroken, med sin gode vilje og gode betalingsevne.

De veterinære fagmiljøene i Norge og Europa er unisone i sin anbefaling; IKKE importer gatehunder! Veterinærinstituttet gjorde en studie av gatehunder importert til Norge fra Sør og Øst-Europa, og undersøkelsen viste at det var dårlig beskyttelse mot rabies hos de undersøkte hundene. Dette til tross for at vaksineringen var helt etter regelverket, og papirene tilsynelatende i orden. Mattilsynet finner stadig falske papirer og feilaktig informasjon i sertifikater og dokumenter ved kontroller. Det jukses med vaksinering, blodprøver og helseattester. En datamaskin med printer og et stempel er alt som skal til. Med det svimlende antallet hunder som blir importert til Norge årlig, er sannsynligheten for å importere for eksempel rabies, høy, selv om rabies kun finnes hos et fåtall dyr. Men det hjelper lite at det er liten risiko for at akkurat DIN hund har rabies, for moren som mistet sin fem år gamle sønn på grunn av en helt unødvendig, dødelig virusinfeksjon. Veterinærinstituttet, Mattilsynet og Veterinærforeningen er helt klare på at de er sterke motstandere av dette. Veterinærforeningen har for øvrig anbefalt alle som jobber i smådyrpraksis der de treffer gatehunder om å vaksinere seg mot rabies. De anser altså dette som en helt reell problemstilling; veterinærer kan bli smittet av rabies i Norge. Rabies er bare èn av sykdommene som kan smitte fra hund til mennesker, men den er til gjengjeld den alvorligste. Vi har allerede fått importert flere eksotiske sykdommer til Norge som følge av import av gatehunder (brun hundeflått (rumensk gatehund), tungeorm (rumensk gatehund) og fransk hjerteorm (etter all sannsynlighet importert via hundeimport).

Det finnes en rekke veldedige organisasjoner også i Norge, som tar seg av de dyrene som vi nordmenn ikke vil ha (eks. Dyrebeskyttelsen, Foreningen for omplassering av dyr). Det finnes veldig mange dyr i Norge som heller ikke har det spesielt bra. Vi kunne ønske at flere kunne henvende seg til våre nasjonale organisasjoner og tilby hjelp i vårt nærområde. Det er nok hunder og katter å ta av bare her i Norge.

Det er ingen tvil om at den ene gatehunden du redder får et bedre liv i Norge. Spørsmålet er om du er villig til å risikere ditt eget, naboens eller ditt barns liv, for at denne ene hunden skal få et godt liv. Er det virkelig verdt det? Historien over om den 5-år gamle gutten er heldigvis fiktiv hva land angår. Dessverre er den høyst reell i land som har rabies.

Det finnes en rekke videoer på youtube som viser rabiessymptomer hos mennesker. Det kan være verdt å ta en titt – det er en tankevekker. Norge har ikke rabies. Enn så lenge.